Jeg hadde gledet meg veldig til skituren med bestefar i en lang stund. Det skulle bli den første turen hans etter operasjonen i skuldra som han skadet sist gang han var i bakken. Jeg visste han kom til å bli litt redusert i forhold til før, men det ville ikke være mye.
Da vi endelig var kommet til parkeringsplassen, var det litt småkaldt. Akkurat kaldt nok til å bli varm igjen av å bevege seg. Vi spurtet avgårde med en gang, og bestefar var raskere enn jeg hadde forventet, så han ble liggende litt foran meg. Vi byttet på å være foran og bak, og da det igjen ble min tur til å være bak, kom vi til en stor nedoverbakke, som bestefar hoppet rett ned i som alltid. Jeg fulgte etter, men var ikke i nærheten av like rask som han var. Det hjalp heller ikke at jeg datt en gang, selv om jeg kom meg raskt opp igjen. Men da tenkte jeg at jeg kunne ta en snarvei for å ta han igjen, siden det var en liten løype til på venstresiden. Jg dro ned den, og var spent på å se ansiktet til bestefar når han ville se meg stå ventende på bunnen av bakken.
Men jeg kom ikke til riktig bunn. Jeg så meg om for å finne en fortsettelse på stien, mn det var ikke lengre noen spor, bare lett puddersnø. Jeg begynte å bli litt nervøs, med en nokså økende effekt etter som tida gikk, og jeg ropte etter bestefar alt jeg kunne. Det kom ingen svar.
Etter en stund som virket en liten evighet, roet jeg meg ned noen hakk og bestemte jeg meg for å tenke fornuftig. Bestefar var sikkert gått mot parkeringsplassen i håp om at jeg gjør det samme, så det var bare det å finne ut hvilken vei det var. Panikken begynte å slå til, og jeg frøs veldig samtidig som jeg var varm på inni meg. Jeg kom til å forsvinne der og da, kom aldri til å se noen igjen. Jeg måtte komme til å leve av bær og røtter, og finne meg en hule å kalle hjem. Jeg kjente at jeg ble sulten med en gang, og kom på at det var bestefar som bærte sekken med utstyret og maten. Jeg ble enda kaldere, og måtte ta på skjerfet jeg hadde i lomma.
En liten stund til gikk, men så plutselig hørte jeg noen rope navnet mitt. Jeg kjente ikke igjen stemmen, men ropte tilbake med en gang. Da hørte jeg flere rop lengre borte, og etter hvert snøscootere som kom nærmere og nærmere. Hjertet mitt hoppet ved hvert slag, og jeg visste det var kommet folk for å redde meg. Jeg sprang mot lydene, og der så jeg flere folk løpende mot meg med tepper og varm drikke. Det var da jeg bestemte meg for at jeg skulle kjøre først hele veien neste gang.
